Lydia Laska
Kristoffer Vold fra Lydia Laska tegner og forklarer om Lydia Laska

Her følger noen nedtegnelser fra en samtale mellom referent og trommeslager og låtsnekker Kristoffer Vold. For ordens skyld: Samtalen fant sted på en fortauskafé i Oslo, og i løpet av den snaue timen den foregikk, gikk der forbi en stilig herre i rød dress og en bil kjørte forbi med spesialbestilt nummerskilt, sånne som koster 9000 kroner, og på skiltet sto det skrevet «NO WIFE». Det er i hvert fall bedre enn «NO WI-FI». Men nå skal det altså handle om bandet som Kristoffer og Georg Osnes startet opp en gang i 2002.

Skrevet av Svein Egil Hatlevik for ECP
This interview is also available in English

– Det som skjedde var at jeg stakk fra førstegangstjenesten for å spille i band. Jeg rømte landet, rett og slett, og stakk til Spania og starta band med Georg, forteller Kristoffer.

– Vi levde som fattige og spilte. Det var kummerlige forhold. Jeg vet ikke hvor mye jeg skal ta av det der, for det er så jævlig mye – jævlig mye. Vi holdt på noen år på loffen og lagde sanger, var på fylla og testa det meste. Vi lette etter en vokalist, men det var ikke så lette å finne noen.

– Vi spilte en god del på gata med kassegitarer i Spania. Det var det som holdt oss i live. Men vi gadd jo ikke spille «Hotel California» og de greiene der, så vi spilte Isengard og gaulet med. Vi følte vel mest at folk ga oss penger for at vi skulle holde kjeft. Så reiste vi videre til Amsterdam etter noen måneder og gaulte på Isengard-hits der – pluss noen hjemmesnekra greier. Vi fikk laget mye skikkelig også, men de låtene spilte vi aldri på gata.

De bodde i telt, bilvrak, forlatte campingvogner og på stranda.

– Det var Lady og Landstrykeren. Eller, det var vel aldri noen av oss som var lady, så det ble nok mer to landstrykere. Vi traff på et par vokalister, og det var mange som var flinke, men ikke mange som passa for akkurat oss. Det var det som var problemet, å finne noen som funker med slaraffenlivet. Folk flest vil ha det ganske trygt. Vi hadde en engelskmann på vokal en stund. Så fant vi en skotte, en skikkelig hippie som også var en slaraffenfant. Han kunne jo faktisk synge og hadde publikumstekke. Vi sto midt i Dam Square i Amsterdam, og hadde endelig fått med denne skotten, og han sang og underholdt publikum. Plutselig så sto det masse folk rundt oss i en svær ring. Det var fett. Vi dro inn 150 euro på én kveld, og det var jo ganske bra. Vi var vant til å leve på én til to euro om dagen, så da gikk vi selvsagt rett i baren og bestilte de dyreste drinkene, så pengene var borte igjen med én gang.

– Etter at det hadde gått noen år, måtte jeg ringe mora mi og si at jeg var blakk og hadde fått lus og fortalte henne at hun måtte fly meg hjem. «Ja, men da skal du faenmeg i militæret! Nå skal du ordne opp i livet ditt», svarte hun, og jeg sa «Åkei, greit». Da hadde jeg vel gått ned 15–20 kilo. Men jeg havnet ikke i militæret.

Året etterpå flyttet Kristoffer og Georg til London i søken etter en vokalist.

– Vi visste jo ikke at Georg kunne synge, så vi dro til London, for der kan folk i det minste engelsk. Vi sausa rundt der et par måneder, og det ble et regelrett helvete. Låta «London» fra den forrige plata vår, Krankenhaus, handler om denne tida. Så ble vi uvenner, og jeg flytta til Oslo. Jeg tenkte jeg skulle fortsette bandet for meg selv, men så kom Georg sivende fra Stavanger et år etterpå, og da fant vi ut at vi liker jo hverandre, sånn egentlig, og at vi kunne lage sanger sammen – så lenge vi slipper å bo med hverandre. Så spilte vi inn White Trash Attack i 2005.

– Så har dere altså spilt inn en plate nå. Hvorfor det?

– Vi klarer jo ikke å la være. Selv om det har vært mye krangling og faenskap, så klarer vi ikke la være. Vi har holdt kontakten, Georg har vært på rehab, og jeg har venta på ham i sju år. Jeg har jo vurdert å bytte ham ut, men det skjedde heldigvis ikke. Det var veldig bra at vi venta.

– Noe navn har den ikke fått ennå, denne plata, men du kan jo si noe annet om den? Hva er den?

– Ja, det var det, da. Det er mye gammel skam. Den ene sangen, «You», lagde jeg i 2002 i Spania, så det er noen ekstremt gamle ting som vi ikke har gjort noe med før – ikke spilt live eller noen ting. Og så er det i tillegg noe som er helt nytt, så det er et spenn på mer enn 15 år. Men det er jo også en pop-plate, en blanding av pop og black metal. Det er i det hele tatt jævlig mye rart: Det er personlig, det er mange kriger som ligger bak. Jeg har levd med dette her i så mange år at jeg vet ikke lenger hva det er. Men jeg håper den fanger mest mulig av det vi er, på en ufiltrert og usensurert måte. Jeg vet Georg syns mange av tekstene er så personlige at det er skummelt å gi dem ut.

– Det må være litt risiko, sier folk.

– Ja det er risiko som faen. Eller – det er personlig, i hvert fall. Jeg har også skrevet tekster for første gang på mange år, og jeg kan ikke være noe dårligere enn Georg, så alt er veldig … det er i hvert fall ingen drager eller alver eller framtidsversjoner med roboter. Her er det bare «inner turmoil».

– Jeg har tenkt en del ganger at han kan høres litt lei seg ut, Georg, når han synger.

– Gjør han det fortsatt? Han har en fantastisk blanding mellom noe melankolsk, noe aggressivt og noe «sweet». Det er en tristesse med mye sminke, som renner og glitrer. Georg gir alt. Det er ikke påtatt, det er virkelig ekte. Når han holder på og synger i studio, så får jeg jo faenmeg vondt av ham.

– Så nå skal dere ut og spille igjen?

– Det håper jeg ikke. Vi er litt traumatisert av den første epoken. Men kanskje det blir slippfest, og kanskje vi til og med skal spille i vår egen slippfest. Men vi har ikke noe lyst til å reise rundt i en buss og gjøre den greia der. Kanskje det blir én konsert i året?

“Teslicity, Baby er intet mindre enn et mesterverk av en låt. Uten tvil det beste som har kommet av norsk musikk på årtider. Kan det bli kulere? Vi bøyer oss i støvet”
– K:N (Årabrot)

“Lydia Laska er Norges best bevarte hemmelighet”
– Kjartan Kristiansen (DumDum Boys)

“Ikke en eneste dårlig låt! (…) Rogalands best bevarte hemmelighet, LYDIA LASKA, er sannelig tilbake!!!!”
– Ivar (Kvelertak)

Teslicity, Baby! (2018)

Brainmelt (2018)